Månedens film - februar 2012

Bestill filmen her

Men i alle dager, glemte jeg januar også? Jeg tar kritikk, tiden flyr fort om dagen. Hvis jeg skal anbefale noe kjapt derfra må det nesten bli tv-serien Broen som går på NRK i disse dager, ”Buzz Aldrin og så videre” som gikk på NRK og ”Knerten i knipe” for de minste. Men så var det februar da.

Vi nærmer oss Oscar, og i den anledning kan jo Barnepiken sikkert falle i smak for mange. Jeg har ikke sett den eller lest boken, men om Oscar-komiteen er noe man skal høre på ser det i alle fall ut til å være en del sterke rolleprestasjoner der.

Hadde jeg sett Sønner av norge eller Babycall er jeg ganske sikker på at jeg kunne anbefalt en av dem også, men det har jeg altså ikke. Ei heller 50/50, en kreftkomedie jeg har klokketro på. Så hva er det da som er igjen?

Min anbefaling denne måneden går til Drive, en film som ble oversett av Oscar-komiteen på minst fire priser (beste film, beste regissør, beste mannlige hovedrolle, beste birolle), noe som er ganske godt gjort for det jeg, og jeg er ikke alene, anser som kanskje den beste filmen som gikk på norske kinoer i 2011.

Jeg kan starte med et kort handlingsforløp. The Driver, det er det eneste navnet man får på hovedpersonen, er en relativt stille ung mann som jobber som fluktbilsjåfør på si og som bilmekaniker på dagen. Han er noe av en anti-helt, men mykner litt opp da han treffer en søt nabojente med en ektemann i trøbbel. Det må jo ordnes opp i.

Til å være en film som heter Drive og har en hovedperson som heter The Driver har den fint lite med bilkjøring å gjøre. Om du skulle tro den har mye til felles med bilfilmer som ”The Fast and the Furious” er det fullt forståelig, men heldigvis feil. Jeg vil karakterisere det som en tålmodig thriller, der det hele tiden er en litt snikende følelse av uhygge. Volden ligger latent i figurene, men et par voldsomme scener gir ingen voldelig film, selv om det skal sies at de voldsomme scenene nok er i overkant voldelige for enkelte. Det er uansett ikke disse scenene man husker fra filmen, det er heller stemningen, musikken og ikke minst Ryan Goslings uforglemmelige rolleprestasjon. Mulig jeg høres ut som om jeg skriver for Cosmopolitan nå, men den mannen kan fortelle mer med et blikk og en tannpirker enn de aller fleste skuespillere der ute.

Filmen er regissert av danske Nicolas Winding Refn, mannen som startet som en actionregissør i nabolandet med Pusher-trilogien. Sitt gjennombrudd utenfor Danmark fikk han med filmen ”Bronson” og ikke minst den like stille ”Valhalla Rising”. Begge disse er gode filmer, men denne er langt, langt bedre. Det er knallsterkt håndverk, en nymotens film noir med en stil tjuvlånt fra åttitallet, den beste og mest stemningsskapende klipppingen jeg har sett i en film på lenge, og hvor ofte legger man egentlig merke til det, og en musikk man virkelig husker.

2011 bød på mye rart, noe som kommer klart frem om man tar en titt på de filmene som er nominert til Oscar. Mye der er bra, for all del, men jeg har en følelse av at det er denne filmen man vil huske når årene går og man kaster et blikk bakover. Den er original, stilsikker og byr på rolleprestasjoner man sent vil glemme.