Månedens beste film for mars 2010
(500) DAYS OF SUMMER
Boy meets girl. Boy falls in love. Girl doesn't. Sjelden har jeg sett en så fin tagline på en film som egentlig er en romantisk komedie, men samtidig noe helt annet. Romantiske komedier er egentlig sjelden bra, det går i alle fall ganske mange av dem på dusinvaren før det kommer en som er bra. De fleste romantiske komedier jeg har sett er ikke morsomme nok til å kalles komedier, og om ikke det skal skje noe annet enn at pene folk blir kjærester, sliter jeg relativt tungt med å følge med og engasjere meg. Fellestrekket for de jeg liker, er at de skiller seg litt ut fra formelen, som vanligvis er temmelig nøyaktig slik:
- Gutt møter jente
- Gutt og jente blir kjærester
- Gutt og jente blir uvenner
- Gutt og jente blir venner igjen og lever lykkelig alle sine dager.
(500) Days of Summer er for så vidt en romantisk komedie det også, men som du kan se av taglinen er det ikke gitt at det går bra til slutt. Faktisk starter filmen med en tekstplakat som informerer deg om at det ikke går bra til slutt. Men det er ikke dermed sagt at det går dårlig.
Det hele handler om Tom, en ung mann som lager gratulasjonskort til daglig og som drømmer om en bedre jobb og den store kjærligheten. Han tror på å møte DEN ENE, og at alt i livet hans automatisk vil falle på plass så fort det skjer. Cue Summer, en hakket mer vilter, lukket og rotløs dame, som begynner å jobbe på samme kontor. Tom faller sporenstreks. De blir kjærester. Og vi er i gang.
Det hele fortelles på en ukonvensjonell måte. Tittelen henspeiler på Tom og Summers tid sammen, og det hoppes frem og tilbake i tid. Handlingen fokuserer ikke bare på toppene og bunnene i forholdet slik man ofte gjør i romantiske komedier som skal vare i halvannen time, men tar med en god del av de små tingene som former et forhold også. En tur i parken, en tur på IKEA, en samtale der noe forblir usagt, der tilskueren merker at ting burde vært håndtert annerledes. I en scene elsker Tom alle Summers små særheter, i den nestehater han dem. Det går fort opp og ned her.
Hovedrollene spilles av Joseph Gordon-Levitt og Zooey Deschanel. Hun er en snodig indie-prinsesse med mange mindre filmer på samvittigheten, han er en av mine favorittskuespillere blant den yngre garde. Det hele er regissert av Mark Webb, en mann som aldri har laget annet enn reklamefilmer før dette, men som klarer seg strålende.
(500) days of Summer kan kalles en realistisk romantisk komedie, i den forstand at den er realistisk, relativt romantisk og morsom på en underfundig måte. Det er en ny måte og annerledes måte å lage romantiske komedier på, og det fungerer bedre enn det aller meste i denne sjangeren. Musikken er nydelig, skuespillet bra og det man sitter igjen med en følelse av at det kommer til å gå bra til slutt, selv om det kanskje ikke går slik som det pleier i slike filmer.