I det siste har jeg skrevet om mange heltinner. Det florerer med sterke jenter i den nye fantasy- og spenningslitteraturen. Det er fremdeles nytt og spennende, det er gøy å lese bøkene, og det er gøy å skrive om dem. Men hvor har det blitt av de gode, gammeldagse heltene våre? De store, sterke, staute mannfolka med muskler og hår på brøstet? Har de blitt glemt i feminismens tidsalder?

Nylig har det kommet ut bøker med to av mine favoritthelter: Bjørn Beltø og Dirk Pitt. Arkeologen Bjørn Beltø er helten, eller rettere sagt antihelten, i Tom Egelands roman Lucifers evangelium. Muskler har han ikke så mye av, han er albino, hår på brøstet er så vidt jeg husker ikke nevnt, derimot har han enorme kunnskaper om arkeologi, en god porsjon stahet og en enda større porsjon skepsis til sine medmennesker. Faktisk vil jeg gå så langt som til å kalle ham paranoid, men han er det på en særdeles underholdende måte. Nå er han og flere andre på jakt etter sannheten om et manuskript fra oldtiden – Lucifers evangelium blir det kalt. Jeg skal ikke røpe handlingen, men her flommer det over av religiøse sekter, kidnappinger, mord og mysterier. Det er bare for leseren å holde seg fast og henge på gjennom svingene, her blir det action! En vakker, mystisk og stum kvinne dukker opp som en hjelper, og hun blir et av de største mysteriene for Bjørn – om ikke for den skarpe leseren (meg!). Vil du vite mer om bakgrunnsstoffet for boka kan du finne det her. En informativ forfatterside, full av mat for særoppgaveskrivere og andre vitebegjærlige lesere

Dirk Pitt er den mer tradisjonelle superhelten i en rekke av romanene til amerikanske Clive Cussler. Grønnøyd og svarthåret seiler han verden rundt på hav, innsjøer og elver med forskningsskip for Det nasjonale undervanns- og marinebyrå, NUMA. Med jevne mellomrom stiger han opp av vannet foran en vakker, smart og velutdannet kvinne i nød og uttaler ”Nå kom jeg visst i siste liten!” Dirk Pitt er en skikkelig, gammeldags superhelt som har både muskler og hjerne. Stadig må han slåss mot gale og geniale skurker som vil ha verdensherredømme. Siste bok på norsk er ”Khans skatt”. Det er graven til Djengis Khan som står i begivenhetenes sentrum. En skummel og maktsyk mogul kjenner til mørke hemmeligheter om Djengis Khan, og han ønsker å gjenerobre forfedrenes imperium. En actionfylt eventyrroman, som alle bøkene om Dirk Pitt og hans kollegaer i NUMA. Innholdsrik nettside finner du her.

Finnes det noen likhetstrekk mellom disse to? Ja! Arkeologiske funn er viktige for begge. Clive Cussler er selv blant annet marinarkeolog, derfor spiller mysterier bygget på slike funn alltid en viktig rolle i bøkene. Min teori er at han tar utgangspunkt i virkelige oppdagelser og fantaserer ”tenk om…” Det høres ut som en morsom jobb. Bjørn Beltø har også definitivt en spennende arkeologjobb, ikke mange dødpunkter der. Dessuten har begge heltene – og begge forfatterne – humor i bøtter og spann, det er vesentlig. Begge bokseriene blir markedsført som ”guttebøker”, hvilket jeg er fullstendig uenig i. Bøkene er riktignok utmerket lesning for gutter i alle aldere, men jenter liker dem også. Hvorfor skal vi alltid bli sittende med de prektige og skikkelige bøkene? Det bringer tankene tilbake til barndommens GGG (Gyldendals Gode Guttebøker) og GGP (Gyldendals Gode Pikebøker). GGG var alltid morsommere. Min litterære smak var uskikkelig allerede da, og det har den fortsatt å være når jeg ønsker å underholdes. Jeg er ikke alene om det vet jeg, svært mange kvinner jeg kjenner har sterk sans for Dirk Pitt og Bjørn Beltø. Hurra for heltene! De kan aldri bli gammeldagse selv om det har skjedd litt siden denne filmen med helten over alle helter ble laget.

Kristine Tofte er en fantastisk debutant på mange måter. For det første debuterer hun innen den fantastiske genren. For det andre debuterer hun med en fantastisk god roman. At dette er noe spesielt ser en på antallet anmeldelser, både i dagspressen og i bloggverdenen. Mange av disse anmeldelsene var svært godt skrevet av folk som hadde lest boka grundig, både ”proffe” og ”uproffe” men reflekterte anmeldere.

Song for Eirabu, bind 1 : Slaget på Vigrid, er den første av etter sigende to fantasybøker for voksne, bygget på norrøn mytologi. Hovedpersoner er først og fremst de unge søstrene Ragna og Berghitte, 15 og 14 år gamle, selv om vi også får historien presentert gjennom mange andres øyne. Søstrene, døtre av en bister smed og hans overspisende og underkuede kone, har alltid visst at de er spesielle, at de er utvalgte til en bestemt rolle. De vet bare ikke hva deres roller er, at hele verden avhenger av dem. Så blir først Ragna hentet hjemmefra for å bli tatt i lære som blotgydje, det vil si at hun skal foreta ofringen til gudene på spesielle høytidsdager. Hun blir bestemt og kjærlig opplært av den gamle blotgydjen, Okar, og både Ragna og leseren får lære mye om Eirabus historie.

Den ett år yngre Berghitte er rasende og frustrert over å bli overlatt til seg selv hjemme, men snart er det hennes tur. Hun skal giftes bort til syrrenernes farlige og uberegnelige konge Jorol som en forsoningsgave fra sitt folk i urolige og krigsherjede tider. Jorol blir virkelig beskrevet som en skremmende hersker som erobrer land bare for maktens skyld, og dreper alle gutter og menn for at de ikke skal kunne yte motstand. Det viser seg imidlertid at dette ikke er nok. Uventede ting skjer med begge søstrene, de er utvalgte til en bestemt skjebne, og med mange andre involverte personer, gamle og unge.

Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, for denne boka bør dere lese selv! Personene er mangefasetterte, troverdige og levende beskrevet. De unge jentene er sterke og selvstendige, men de er likevel beskrevet som ungjenter med tanker og følelser som vi tror på. Det samme gjelder bipersonene – fra den gamle kvinnen Okar til skutelsveinen ved Jorols hoff, Aun, den siste gutten av sitt folk.

Miljøene er detaljrikt beskrevet, vi er til stede på gårdene, på havet og i skogene. Spennende er det også, både den ytre og den indre spenningen er på plass til de grader at jeg virkelige gleder meg til bok nummer to og til å få vite hvordan det går med alle sammen. Forfatteren har skapt en verden som vi tror på. Alt henger sammen, dette er gjennomarbeidet og gjennomtenkt på et nivå som jeg ikke kan huske å ha sett før hos noen norsk fantasyforfatter, mann eller kvinne, kanskje bortsett fra i Thore Hansens Skogland-bøker.

Det aller beste av alt det gode er likevel språket. Forfatteren kan definitivt ikke beskyldes for å være kommersiell. Deilig og litt gammeldags nynorsk, vakkert gjennomført og fullstendig uten lettvinte løsninger av den sorten som liksom skal gjøre boken lettere tilgjengelig for bokmål-lesere. Ved noen ord som ”måg” og ”blotgydje” måtte jeg stoppe opp og tenke meg om, hvilket bare gjorde leseropplevelsen enda bedre. Jeg tror den kan appellere til andre enn de som leser fantasy til vanlig på grunn av dette.

Boka er utgitt som en fantasyroman for voksne, og den er definitivt ingen barnebok. Kunnskaper om norrøn mytologi er en nødvendighet for å maksimalt ut av handlingen og miljøbeskrivelsene, og bokas størrelse krever tålmodighet. Men jeg tror den har veldig mye å gi til gode lesere i videregående skole som ikke er redde for nynorsk. Noen superlesere i ungdomsskolealder vil sikkert også ha glede av den, for eksempel de som har lest og likt Skammar-serien til Lene Kaaberbøl.

Til slutt må jeg si at bokomslaget er ett av årets beste så langt. Lekkert, innbydende, relevant for innholdet. Konklusjonen på at dette er at Song for Eirabu bør bli en klassiker innen genren. Løp og les! Gratulerer til Kristine Tofte!