Bok nummer fire i Twilight-serien av Stephenie Meyer, Breaking Dawn, har kommet ut på engelsk. Norsk-lesende fans venter i spenning på bok nummer tre, som kommer i løpet av våren. Første bok er filmatisert og har spilt inn rekordbeløp i USA. Filmen har nylig hatt norgespremiére. Verden har vampyrdilla. Vi som har lurt på hva som skulle bli det neste fenomenet etter Harry Potter har fått svar.

Jeg leste ferdig Breaking Dawn i jula, og jeg må innrømme etter fullført lesing av serien at jeg forstår hvorfor bøkene har tatt så fullstendig av. Nå vet jeg at mange som leser dette er fans, derfor sier jeg først SPOILERVARSEL, for det er umulig å skrive dette uten å røpe vesentlige poeng fra siste bok. Romantikken blomstrer som aldri før. Bella og Edward gifter seg, og nå blir det slutt på sexforbudet. Opplevelsen blir fantastisk, men er diskret skildret. Bella blir til sjokk for alle gravid og har aldri vært i større fare. Under datteren Renesmees (!) fødsel holder Bella på å dø, og den eneste måten å redde henne på er å gjøre henne til vampyr. En skummel skildring av et uvanlig svangerskap for øvrig, og jeg fikk assosiasjoner til en av verdens skumleste filmer – Rosemary’s Baby! Heldigvis er slutten adskillig lykkeligere. Forvandlingen til vampyr går uventet greit, men gleden over det ødelegges av at Volturi-klanen er på vei. De tror det lille barnet er farlig for hele vampyrbefolkningen, og livet hennes er i stor fare. Heldigvis har Cullen-familien også mektige venner, og de får god hjelp av dem til å løse krisen. Bella oppdager hvor hennes virkelig store styrke og spesielle evne til å beskytte seg og sine nærmeste ligger.

Uvurderlig hjelp får de også fra min favorittfigur – varulven eller rettere sagt hamskifteren Jacob som aldri har vært høyere, søtere, mer hårete eller mer ridderlig! Det viser seg å være et helt spesielt bånd mellom Jacob og Bella og Edwards lille datter, som han til Bellas store forargelse kaller Nessie.

Det er interessant og fornøyelig å lese diskusjonene som foregår på nettet mellom de unge Twilight-leserne. Noen av de unger jentene blir indignerte over at Bella dropper college til fordel for mann og barn. Andre påpeker fornuftig nok at som udødelig 19-åring har Bella evigheten foran seg, og kan gå på så mange college hun måtte ønske i fremtiden. Mange av de mer voksne leserne liker boka bedre enn de yngste på grunn av en sterk fokusering på familiens betydning. Noen synes forfatteren motsier seg selv og at slutten blir for lykkelig, Bella får absolutt alt: En vakker og udødelig ektemann, et nydelig barn som alle elsker, en romantisk hytte å bo i, Jacob som venn tross alt… Hun må egentlig ikke ofre noen ting, klarer til å med å holde kontakten med menneskefamilien sin.

Jeg forstår godt at bøkene engasjerer slik. Hovedpersonene er unge, vakre, sterke, ulykkelige i store deler av historien og delvis udødelige. Den Romeo og Julie-aktige romantikken blomstrer og det er akkurat passe med frydefulle grøss innimellom når Volturiene og våre venner står fresende overfor hverandre på ”slagmarken” mens Jacob og hans artsfrender lurer i skogen like ved. Og som bibliotekar blir jeg glad for alle bøker som gir ungdom i alle aldre leselyst. La dem kose seg, og så kan vi begynne å vente i spenning på hva forfatteren finner på neste gang. Kanskje hun røper det her.

Scott Lynch har skrevet romanen Løgneren Locke Lamora – en blanding av fantasy, kriminal og god, gammeldags røverhistorie. Møt Locke Lamora, genial tyv og svindler. Locke og gjengen hans, De Veloppdragne Kjøterne, stjeler og bedrar mer for spenningens skyld enn for pengene. Locke er 25 år gammel når Bok I begynner. I prologen har vi møtt ham som et oversmart barn – gutten som var for flink til å stjele. Barnet Locke treffer vi i mellomspill utover i hele boka. I tillegg til å lære om Camorrs historie får vi også lære om Lockes bakgrunn – men kan vi stole på fortelleren?

Voksne Locke og vennene har brukt år på å planlegge et kupp til perfeksjon, mens de åpenlyst har drevet sin litt puslete ”fasadeklatrer”-geskjeft som skalkeskjul for å tilfredsstille den lokale Capa’en, lederen for byens underverden. Ingen kjenner planene om å svindle fra Don og Doña Salvara en stor del av formuen deres – eller? En skikkelse som kaller seg ”Den Grå Kongen” dreper systematisk lederne for de lokale gjengene som står under Capa’ens beskyttelse., Det burde være en umulighet, hva er løsningen? Locke blir trukket inn i begivenhetene fra flere kanter på en gang – en følge av igjen å være for smart for sitt eget beste. En voldsom røverhistorie utfolder seg, og det ender ikke like godt for alle vi blir kjent med. Siden boka blir markedsført som nummer en i en serie på sju planlagte bøker, hvorav to har kommet ut på engelsk, røper jeg ikke for mye når jeg sier at Locke selv til slutt kommer seg unna og setter kurs mot nye jaktmarker.

Romanen har blitt grundig hypet, og jeg skjønner hvorfor. Den har mange av ingrediensene som er populære og trendy akkurat nå. Miljøet er urbant, men handlingen foregår ikke i vår tid, Camorr blir en slags blanding av Venezia og det viktorianske London, bygget på de mystiske ruinene fra en fjern og stor fortid. Her er kanaler, tåke, gjenger, skitt, vakre parker, adelsmenn, horer og farlige dyr. Alkymien som er en del av hverdagslivet for byens borgere minner til rider om bioteknologi. Handlingen er actionfylt med mange tøffe voldsepisoder, men ikke i et slikt omfang at jeg finner det ubehagelig. Folk blir skutt med ”Camorr-sprettert”, det vil si armbrøst, de blir drept av hybridfugler og spist av sjøuhyrer. Men OBS – her er ikke bare action og vold, det er også masse humor, både i handlingen og i dialogen.

Lynch bruker også bevisst elementer fra tradisjonell eventyr- og fantasylitteratur. For eksempel får ikke trollmannen som jobber for Den Grå Kongen reell makt over Locke fordi han ikke kjenner hans rette navn. Viktigheten av navn kjenner vi fra for eksempel Ursula le Guins Jordsjø-bøker. Leseren kjenner heller ikke Lockes virkelige navn. Det gjør meg nysgjerrig, og jeg gleder meg til å få vite mer i de følgende bøkene. Men vil Lynch følge tråden med en gang eller finne en annen vinkling? Her er nemlig en joker i kortstokken, men hvordan vil han spille den ut? Jeg har tidligere satt ”mangefasetterte personer” som et krav til ikke-realistiske forfattere som ønsker å appellere til modne lesere. Locke overrasker gang på gang, han er fullstendig upålitelig – bortsett fra for vennene sine. Hans venn og forsvarer, slåsskjempen Jean Tanner, ligner mer på en tradisjonell helt – bare litt mer morderisk.

Språket er rikt og variert, krydret med saftige ord og uttrykk fra Camorrs underverden og med troverdige innslag i det mest dannede riksmål når det er adelen vi møter. En utfordring for oversetteren, men jeg liker Kyrre Haugen Bakkes innsats. Språket er imidlertid også en sunn utfordring for leseren, det samme er hoppingen mellom tidsplan og de mange tøffe scenene. Men for den modne leseren fra øverst på ungdomstrinnet og oppover er Løgneren Locke Lamora en leseropplevelse som ikke ligner noen andre bøker jeg kan komme på. Dette blir gøy!

Forfatterens offisielle hjemmeside finner du her.